Vi vil styrke tidlig innsats, forebyggende tiltak og støtte som legger til rette for at fest mulig barn kan vokse opp i sin familie og sitt nærmiljø. Et godt familie- og barnevern må være koordinert når flere instanser er inne og være tilpasset det enkelte barn og den enkelte families behov. Vi vil derfor legge til rette for et mangfold av aktører da det viktigste er kvaliteten på hjelpetilbudene.

Gjennom flere utredninger, rapporter og dommer er det kommet frem svikt og svik av barn og familier som ikke har fått tilstrekkelig hjelp innen barnevernet. Det er derfor svært viktig å få på plass et bedre helse- og hjelpetilbud og mer treffsikre tjenester innenfor barnevernet.

Det er fremdeles eksempler på store forskjeller på hvordan barnevernet jobber i ulike kommuner. For å styrke rettssikkerheten mener vi at tjenestene bør organiseres annerledes. Innenfor institusjonsbarnevernet er det særlig behov for å samordne og styrke helsehjelp til barn og unge med ofte sammensatte behov, for eksempel innen rus og psykiatri.

Omsorgsovertakelser bør være et statlig ansvar. Forebygging og hjelpetiltak skal fortsatt være et kommunalt ansvar. Vi mener det må stilles krav om autorisasjon for å behandle saker om omsorgsovertakelse.

Barnevernet skal alltid vurdere nærmeste familie og familiens nettverk som barnet allerede kjenner, ved behov for fosterhjem. Barna skal ha rett til å slippe samvær med sine biologiske foreldre dersom dette er til fare for barnet eller mot barnets ønske. Når barn og unge skal fytte til fosterhjem, er det særlig viktig å ha søkelys på at søsken ikke splittes der hvor det er mulig. Derfor skal det være en prioritert oppgave å gi hjelp og støtte for at dette skal kunne realiseres.

Ofte er det den sakkyndiges rapport som avgjør utfallet i barnevernssaker. Dette gir svært mye makt til dem som lager denne. Det må være strenge krav til hvem som kan være sakkyndige, hvor mange rapporter man kan utarbeide og antall møter med barna og tidsbruk i familien.

Skifte av saksbehandlere innen familievern/ barnevern bør være en rettighet for å sikre at barnevernets beslutninger ikke gjøres på bakgrunn av dårlig kommunikasjon mellom foreldre og saksbehandlere. For å ivareta rettssikkerheten for barn og deres familier bør en person utenfor barnevernet, og som ikke arbeider med saken, være til stede under samtaler med barn som omhandler alvorlig vold eller seksuelt misbruk. Slike samtaler bør tas opp.

Ved omsorgsovertakelse er det avgjørende at barn får det bedre enn i det hjemmet de flytter fra. Det skal utarbeides en individuell plan for hvordan barnet skal følges opp. Da er det viktig at fosterforeldre og barnevernsinstitusjoner har tilstrekkelig kompetanse. For å redusere antall institusjonsplasseringer bør flere fosterhjem spesialiseres for å mestre krevende plasseringer.

Rusbruk og misbruk er en utfordring på barnevernsinstitusjoner. Ansatte på disse institusjonene skal i praksis overta foreldrenes rolle i å følge opp barn og ungdom. På samme måte som foreldre bruker tvang overfor sine barn for å skåne dem, må også barnevernet kunne gjøre dette for å ivareta oppgaven sin.

Vold, overgrep, fysisk og psykisk misbruk, herunder kjønnslemlestelse av barn, er alvorlige overgrep. Slikt misbruk må bekjempes med langt større ressurser enn hittil, og strafferammene må skjerpes. For å få stoppet kjønnslemlestelse er det viktigste tiltaket å innføre obligatoriske helkroppsundersøkelser for alle barn på helsestasjoner. Volds- og overgrepssaker mot barn skal alltid prioriteres.