Norsk fiskerinæring er en subsidiefri næring som hevder seg meget godt i den globale konkurransen. Havets ressurser er nasjonale ressurser og skal forvaltes deretter. Dette skal gjøres ut fra et kunnskapsbasert reguleringsregime som sikrer et optimalt uttak av biomasse knyttet til de enkelte bestander.

Det må fastsettes totalkvoter for de ulike fiskeriene slik at ressursene forvaltes med tanke på langsiktig og bærekraftig avkastning og optimal utnyttelse av fiskebestandene. Dette kan blant annet gjøres gjennom omsettelige kvoter og tilrettelegging for et tett samspill mellom bedrifter, bransjer, forskningsmiljøer og andre aktører. Tillatelser til å utnytte ressursene i havet skal tildeles av staten og kunne omsettes mellom aktørene i næringen. Det er også viktig å sikre ordninger som ivaretar rekruttering innenfor fiskerinæringen.

Stadige omkamper om fordeling mellom de ulike flåtegruppene i fiskerinæringene medfører en stor usikkerhet for de som ønsker å investere i nye fartøy og utstyr. Vi vil bidra til å sikre forutsigbarhet og stabilitet for en av landets viktigste næringer.

Det skal være et salgssystem for fiskeriene som skal sikre hele verdikjeden og gjennomføres på en effektiv måte. Salgslagene skal gjennomføre forvaltnings- oppgaver som departementet skal sørge for at skjer etter intensjonen i loven.

Deltakerloven og fiskesalgslagsloven som regulerer fiskerinæringen må til enhver tid vurderes opp mot ressurstilgangen og næringens behov.

Vi vil stimulere til ytterligere brukerstyrt forskning på utnyttelse av fiskeressursene, herunder potensial for mottak og foredling av levende fisk. Dette kan sikre en bedre og mer forutsigbar råvaretilgang. Vi vil også vurdere om kvoteåret bør periodiseres for å sikre bedre råvaretilgang for den landbaserte industrien. Vi vil være pådriver for tiltak som kan bidra til lønnsom videreforedling av fiskeressurser i Norge

Vi ønsker ikke leveringsplikt for fiskerinæringen, men vil respektere tidligere inngåtte avtaler.

Det er viktig at det satses på forskning og utvikling innen fiskeindustrien for å bli mer konkurransedyktig overfor lavkostland. Norge vil ikke kunne konkurrere når det gjelder lønnskostnader og må derfor være i forkant når det gjelder teknologiske løsninger.

En bærekraftig beskatning av ressursene forutsetter internasjonalt samarbeid og internasjonale avtaler. Norge må derfor bidra til å sikre avtaler og effektivkontroll for å hindre ulovlig, urapportert og uregulert fiske. Omsetning av ulovlig fangst må etterforskes som grov økonomisk kriminalitet. Det må reageres strengt på overtredelser og andre former for juks med kvotene.

Kystvakten og fiskerikontrollen må tilføres tilstrekkelige midler til å øke innsatsen mot ulovlig fiske.

Norges lange og til dels beskyttede kystlinje med ren sjø og et desentralisert bosetningsmønster, samt arbeidskraft med høy kompetanse innen akvakultur, ligger til rette for å styrke nasjonens posisjon som ledende innen oppdrett av sjømat. Nærheten til markedet for fersk sjømat, samt kunnskap fra landbasert foredling av fisk, gjør at det ligger til rette for en større grad av videreforedling innenfor landets grenser.

Skal man lykkes med å videreutvikle næringen, må beskatningen på havbruk være resultatavhengig og skattegrunnlaget ta utgangspunkt i faktiske inntekter og kostnader. Vi vil utforme en bærekraftig modell i dialog med næringen.

Norsk lakseforedling sliter med ujevn tilgang på råvarer. Mer laks blir slakteklar om sommeren og høsten enn på vinteren og tidlig vår, noe som reduserervolumet av norsk foredling av lakseprodukter på markedet og reduserer muligheten for flere faste og trygge arbeidsplasser. Fremskrittspartiet vil arbeide for at den enkelte produsent skal kunne oppnå økt fleksibilitet og frihet til å tilpasse produksjonen gjennom sesongen uten at den maksimale tillatte biomassen (MTB) økes.

Havbruksnæringen må i dag forholde seg til seks departementer, ni sektorlover, tre forvaltningsnivåer og 23 tilsynsorganer med delvis med motstridende interesser. Dette forsinker og fordyrer beslutningsprosesser som kan gi vekst og mer bærekraftig drift. Målsettingen bør være ett nasjonalt direktorat og ett nasjonalt tilsyn.

Fremskrittspartiet mener at havbruksnæringen har store muligheter for økt ekspansjon og verdiskaping gjennom økt produksjon, oppdrett av nye arter og større grad av videreforedling. Dette forutsetter en god håndtering av biologiske utfordringer som lakselus, sykdommer, rømming og utslipp, samt lav dødelighet i produksjonen.

Det er i dag svært strenge vilkår for tildeling av konsesjon for havbruk og oppdrett, men det må forvaltes etter bærekraftprinsippet.

Konsesjonsvilkårene skal differensieres og liberaliseres for havbruksanlegg som eksempelvis har lukkede merder og begrenset utslipp.

Torskeoppdrett er en næring som kan produsere bærekraftige og sunne proteiner fra havet, og bidra til å sikre råstoff til landindustrien i de deler av året hvor tilgangen til råstoff fra flåteleddet er lav. Dette kan bidra til å sikre helårlige, lønnsomme arbeidsplasser innen hvitfiskindustrien og økeverdiskapningen basert på norske fiskeressurser. Norge har et betydelig fortrinn for å lykkes med torskeoppdrett som ny næring, ikke minst på grunn av erfaringene fra lakseoppdrettsnæringen.

Det er viktig at kommunene legger til rette for havbruksnæringen. Da må også kommunene få gode insentiver gjennom at deler av næringens skatter og avgifter blir igjen i kommunen.

Oppdrett til havs skiller seg vesentlig fra etablert kystnær virksomhet. Utfordringenes omfang, teknologien og erfaringsgrunnlaget tilsier krevende forberedelser og at nødvendige hensyn til interessekonflikter og samordning vurderes grundig.

Vi legger til grunn at eksisterende kompetanse på havbruk og på petroleumsvirksomhet offshore er et godt utviklingsgrunnlag dersom rammebetingelsene legges til rette.

Ustabile eller uavklarte rammevilkår og usikkerhet for fremtidige regler og skatteregimer må unngås, og forutsigbare rammevilkår bør utredes i samarbeid med næringen.

Fremskrittspartiet ser viktigheten av sjøpattedyrenes rolle i havets økosystem, men som andre ressurser, må disse bestandene beskattes ut ifra en helhetlig og bærekraftig forvaltning.

Det må arbeides internasjonalt for å få på plass løsninger som sikrer muligheten for eksport av produkter av sjøpattedyr.